doha international airport

ferdig nå. vi har ikke flippet på en stund, men det er fordi jeg har vondt i fingeren. den venstre.

yess, nå har vi både mantra, sjargong og intern cambo-humor, og skal bruke det for alt det er verdt fremover!

takk for turen, ivar. jeg er glad i deg på tross av din ene feil.

chocolate ice cream shake x14

vi dro til thailand. litt fordi vi var lei cambo-tuk-tuk-sjaafører, litt fordi vi ikke har vaert her før, mest fordi det ikke var saerlig langt til grensen.

i thailand gaar det ikke kuer i veiene. det er omtrent det vi har aa meddele, bortsett fra at det er en strand her, og den ligger vi paa.

vi kommer hjem paa torsdag.

The temples of Angkor

Godt oppdratt som vi er oppsøker vi gammel stein. Skikkelig gammel stein. Fra barndommen av har vi lært at er du i utlandet, ja, da må du lete deg fram til de eldste steinformasjonene landet har å tilby. Like utenfor byen Siem Reap ligger tempelet Angkor Wat og et lass med andre gamle steiner. Full klaff, der altså.

Området minner om omgivelsene i en av de gode gamle filmene om Indiana Jones. Om Harrison Ford noen gang har vært her aner jeg ikke, men det har faktisk blitt spilt inn en actionfilm på området: Tomb Raider. Lara Croft hopper og spretter rundt inne i et av templene og skaper god stemning. I dag er det oppført skilt med forbud mot å klatre, løpe og skrike overalt. Sikkert på grunn av Angelina Jolies herjinger.

Enkelte vil nok påstå at kunnskapen vår om the temples of Angkor er noe begrenset. Jeg vet ikke om det kommer så klart fram av videoen. For Øyvinds del førte besøket til selvransakelse og hodebry over at han ikke tørster etter ny kunnskap. Jeg konkluderer med at vi fant fram, vi så, opplevde, og krysset av på listen over "must sees". Og det er det viktigste. I hvert fall er det det jeg har tatt med meg av lærdom fra gammel stein-besøk fra barndommen.

picturesque

temples of angkor, siem reap. stein og sånn.

solnedgangen så akkurat slik ut.

blitzregn

jeg kan stå og ta bilder av lyn i timevis.

(phnom penh kl. 19.27. jeg brukte bare 256 forsøk)

Nyhetsvarsel

Dette var morsomt fordi jeg sammenlignet Øyvind med en flokk med aper.

15 timer uten ivar

jeg trekker tilbake alt jeg har sagt. ivar, jeg innser at jeg ikke kan leve uten deg. kom tilbake!

følgende video er dedisert til deg (lyden klikka, jeg fant ut det var likegreit. teksten går noenlunde slik: "all by myself, don't wanna be"):

til dere andre: vi har begynt feltarbeid. eller, ivar har, jeg havnet på merkelig vis tilbake i phnom penh. forhåpentligvis blir det mer bush i morgen. men for å bevise at jeg også er interessant og ikke sitter alene og synger på et hostelrom, legger jeg ut noen bilder av søte småunger og en ku. "fra distrikta", som de sier her borte.

Riak Rey, Phnom Penh

De 54 familiene som bor her mister hjemmene sine. Innsjøen de har bodd ved siden 80-tallet har de siste årene gradvis blitt fylt med sand for å gi plass til et privat selskap som vil bygge på området. Innbyggerne i Riak Rey aksepterer ikke den lave kompensasjonen de er tilbydt, og er i forhandlinger med lokale myndigheter og det private selskapet. Under forhandlingene skal det egentlig ikke utføres arbeid på området, men lørdag morgen kom buldosere og gravemaskiner og fylte den siste lille biten av innsjøen.
Historien til de som bor her er dessverre ikke unik.

En hel dag ute i sanda under den brennende sola resulterte i en rosarødlig glød på nesen og underarmene for min del. Men jeg skal ikke syte. Kanskje får jeg hudkreft om 20 år, men disse folka mister hjemmene sine i dag.

Jeg var mest opptatt av å snakke med folk og ta bilder, men en liten videosnutt gir et visst inntrykk av hvordan situasjonen var lørdag morgen.

Rainy days

Været er visst noe folk liker å lese om.
Midt på dagen, når det er 40 grader i skyggen og sola står på sitt høyeste, er det ikke mange som våger seg ut av skyggen i Phnom Penh. For da vil du faktisk fordampe. Men så å si hver eneste ettermiddag skyer det over, og himmelens sluser åpner seg. Da kommer det massevis av vann og mennesker ut i gatene. Egentlig rart at gatene fylles med mennesker når man må vasse til knærne, men det er vel bare de som har fordampet i løpet av dagen som faller ned igjen.

Øyvind sover med sokker

Øyvind sover med sokker. Ja, han har angst for å få dengue og malari, så han går alltid med sokker på. Jeg mistenker ham for å dusje med sokker også, faktisk. Greit nok, myggstikkene hans er lilla, men det betyr ikke nødvendigvis døden.

Jeg har fått bekreftet at Øyvind er hypokonder. Den siste uka har mannen som påstår at han kun har tatt én smertestillende tablett tidligere i sitt liv gått i konstant ibux-rus. OK, Øyvind har vært litt forkjølet, men det finnes grenser. Å gå rundt med svart bukse når det er 40 grader er litt drøyt. 40 grader i skyggen, hvem vet hvor varmt det er i sola. Ifølge Rough Guide er det "excrutiating" i Kambodsja i slutten av april. Men Øyvind, han velger likevel å gå med svart bukse og svarte sokker. Til tross for at han går fullt påkledd rundt i den svarte manneburkaen sin har Øyvind greid å bruke opp nesten all myggstiften vår. Resultatet er at myggen holder seg borte, mens kambodsjanske "beer girls" svermer rundt ham.

nesten/egentlig

begynner å innse, dag for dag, at ivar ikke bare er en drittunge, som jeg har visst lenge, men også en slitsom, kverulerende drittsekk. jeg må innrømme at jeg kjenner meg igjen i hans selektive hukommelse under diskusjoner og hans fullstendige forakt for åpenbare fakta som ikke passer inn i hans illusjon av sannhet.

jeg merker at jeg vil komme tilbake til norge som et mer ydmykt og reflektert menneske. ivar, derimot, er det ikke håp for.

Rafael Nadal vs. Bjørn Borg

Tennis er en kaksesport. Men under sydenperioden vår den første uka måtte vi gjøre turist-ting, og å spille tennis er vel sånt man gjør på sydenferie. Så vi bet i oss forakten for gule, hårete baller, satte oss på motoen vår og dro til Sihanoukvilles eneste femstjerners hotell. For å spille tennis.

Med livet som innsats

Vi gjør nok en del ting min kjære mor ikke vil at vi skal gjøre. Jeg kunne ha droppet å nevne disse aktivitetene på bloggen for å spare de som sitter hjemme for bekymringene, men velger heller å pøse det meste inn i et og samme innlegg. Mye bekymring konsentrert rundt ett innlegg er bedre enn konstant bekymring, tenker nå jeg.

For vår del var ferietid i Sihanoukville helt bekymringsløs, og et par dager leide vi oss en snerten liten moto vi kjørte rundt på. Til tross for at vi så backpackere med bandasjerte armer og bein overalt, kastet vi oss inn i den kaotiske trafikken (som egentlig var rolig og oversiktlig sammenlignet trafikken i Phnom Penh). Seks dollar dagen er blodpris, men scooteren vår hadde automatgir. Dessuten fikk vi en hjelm med på kjøpet - den som til enhver tid var sjåfør fikk ha på seg den.

Moto er utvilsomt fremkomstmiddelet som gjelder i Kambodsja. Vi utnyttet motomobiliteten og reiste ut av byen til et sted hvor to briter hadde startet opp med zorbing. Hvis du ikke vet hva zorbing er kan du sjekke wikipedia, eller du kan bare se på videoen nedenfor. De to britene hadde funnet sin mening med livet: En gang i blant underholder de turister som greier å finne fram til stedet deres. Resten av tida røyker de seg fjerne.
Jeg tviler vel egentlig på at muttern digger at jeg la meg inn i en stor plastball og lot disse gutta sende meg utfor en bakke.

Marked

Mens Øyvind lærte seg hvordan man skal te seg ved matbordet var jeg på marked og så på maten der. Noe må man ta seg til når de man skal intervjue er opptatt.

Hvor er Wanda?


Kjøtt er best når det henger ute og mørner i 40 grader, synes jeg.


"You want suit, sir?"


Tidlig krøkes og alt det der.


Deilig snacks.


Jeg har forresten skaffet meg kambodsjansk mobilnummer. Da vi kom til Phnom Penh første gang fikk vi høre at man måtte være khmer for å få et lokalt telefonnummer. Men vi gir oss ikke så lett, og for et par dager siden trappet jeg opp hos 16 år gamle Hong her på Okay Guesthouse og spurte om råd. It's okay please, svarte han, og tryllet en liten pose med et simkort opp av lomma. Jeg takket og stakk simkortet inn i telefonen. Ingenting skjedde.

Hong: Your phone don't work. You buy my phone? 20 dollar.

Litt forfjamset sier jeg at jo, ja kanskje det. 20 dollar er jo ikke så mye, og jeg burde strengt tatt ha et kambodsjansk nummer så folk her kan få tak i meg. Yeah man, sier Hong, og drar meg med over gata, igjennom internettbula og opp ei bratt trapp. Jeg kryper inn i rommet hvor Hong bor sammen med onklene sine. Det er ca 150 cm opp til taket, og Hong står nesten oppreist. Det gjør ikke jeg.

Let's talk business. Hong viser meg telefonen sin. En helt streit Nokia jeg godt kan betale i underkant av 140 kroner for. Jeg spør om jeg kan få prøve den, og setter det nye simkortet mitt inn i det som kanskje er min nye telefon. Ingenting skjer. Hong klør seg i hodet, men er ikke rådløs. Han fisker fram en ny telefon (hvem det er sin aner jeg ikke, men tenker at den kanskje tilhører Hongs onkel) og plukker ut simkortet. Jeg foreslår at vi kan prøve det nyeste simkortet i min norske telefon. Hong har forståelse for at jeg ikke lenger trenger telefonen hans. Det nyeste simkortet går inn i min gamle telefon. Ingenting skjer. Joda, alle gode ting er tre og jeg dulter Hong kameratslig i skuldra. Buddies nå.

Det nye nummeret mitt er +855 996 884 35, men det samarbeider visst dårlig med norske telefoner. I hvert fall får jeg beskjed om at jeg må prøve igjen senere når jeg forsøker å sende sms. Samtaler i Kambodsja går stortsett knirkefritt for seg. I går formiddag ble jeg faktisk oppringt av noen jeg ikke vet hvem var og som ikke snakket engelsk. Jeg antar at det var noen som skulle ha tak i Hong. Eller kanskje en av onklene hans.

lunsj

spiste med en kambodsjansk slags skoleklasse i dag. aner ikke hvordan jeg havnet der, men plutselig var jeg i en minibuss på vei enda lenger ut på landsbygden for å spise khmer-food. ett bord, ni stykker, åtte retter pluss suppe og ris. jeg telte, jeg er journalist. en ikke helt utviklet en.

først te. varm te som helles oppi glass med masse is. is som kommer et sted bakenromsfra der en ku står og drøvler under et blikktak. "drikk bare vann fra flaske. ikke be om is til drikken". jeg har allerede fått is, jeg skal ikke være uhøflig. teen er god og kald og jeg er tørst og varm og jeg drikker den opp før all isen smelter. får mer te.

"you shouldn't drink that, the ice is not good for your stomach", sier jenten ved siden av. "it's okay, i already have problems with my stomach", sier jeg. stillhet. jeg innser at halvparten rundt bordet har helt ut isen før de drakk. greit å droppe is, ikke så greit å snakke om sin løse mage rundt lunsjbordet, visst.

mat nå. ris først. jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har spist i hele dag og starter. tabbe, alle ser på meg, jeg føler jeg har glemt å be bordbønn eller på en annen måte fornærmet dem på ypperste vis, de lurer på hvorfor jeg spiser ris uten tilbehør. det er jo ikke noe godt. tilbehør kommer. fisk, kjøtt, kylling, grønnsaker, ost, omelett, dip, suppe, paprika, masse grønn paprika, over 30 tallerkner på bordet (jeg telte ikke, jeg ESTIMERTE (versaler. se lenger ned)). bordet er forresten cirka så: O stort.

fisken er god, kjøttet er godt, omeletten er best. dessuten står den nærmest. jeg gjør ingen feil, og begynner å tenke at jeg ikke må spise opp for fort. ingen fare, det går tomt for omelett. suppen kommer nå, i en livsfarlig flammende bolle, som holder på å bli veltet et par ganger, heldigvis ikke av meg. suppen skal i mindre boller, flere ting på bordet. klok av skade, jeg starter ikke på suppen, det gjør ingen andre heller. jeg har bare ris på tallerkenen, og tilbehøret står på andre siden av bordet. jeg ønsker jeg hadde forklart dem hvor glad jeg er i bare ris.

det kommer mer tilbehør, innenfor rekkevidde. jeg satser, tar litt, føler jeg har lært. tabbe, dette skulle først dyppes i dippen, men jeg overlever. gutten ved siden av har spist opp. tar mer ris. jeg innser at jeg kan få mer ris.

jeg spiser opp risen, ingen har begynt på suppen, jeg aner ikke hvor risbollen er. det var ikke plass til den på bordet. jenten ved siden av er snart tom hun også, jeg venter på henne. begynner å tenke dumme tanker om at bare gutter får forsyne seg to ganger, begynner å tenke på hvem som betaler dette, begynner virkelig å tenke på hvorfor ingen spiser suppe. "do you want more rice", sier jenten ved siden av. "yes" sier jeg.

endelig begynner noen på suppen. lunken fiskesuppe med masse ris. man skal visst ikke dyppe ris i suppen, men jeg begynner å gi faen. får munnen full av små fiskebein i en slags risgjørme, innser at det er ingen annen utvei enn å spytte ut. prøver meg på en kjapp, tildekket tunge til skje-avlevering, men ender opp med å sitte siklende over suppebollen i litt for mange sekunder.

en mann i skjorte kommer bort, "okay, we go". okei tenker jeg, det er visst bare meg han skal ha. jeg håper jeg ikke har gjort noe galt. vi setter oss i en landcruiser, tuter vekk et par motos og vi er på vei til the city. mannen i skjorte setter på khmer-musikk og begynner med plutselige rykninger i hodet, som når man har vann i øret og vil ha det ut. bilen skjener litt til venstre hver gang. jeg skjønner ikke hvordan han har fått vann i øret.

photoshoot

vi har innsett at vi, etter en hel uke med aktiv blogging, har gjort altfor lite intens stirring inn i kamera. vi inviterer derfor herved til hyppig kommentering, gjerne av den hatefulle sorten, ellers begynner vi snart å filme oss selv mens vi snakker om følelsene våre.

Re: happy khmer new year

Jeg har allerede ett nyttårsforsett. Nå har jeg blitt forært meg et nytt et. Men det er vel lov å ha to, i hvert fall hvis det ene kun gjelder i Kambodsja. Og jeg liker for så vidt det nye nyttårsforsettet ganske godt. Dersom noe går galt på turen kan jeg legge all skyld på Øyvind. Så lenge jeg gjør det så skjult og tvetydig at han ikke legger merke til at jeg legger skylden over på ham, da. Klassisk vinn vinn.

Øyvinds trang til å gi meg nye retningslinjer å gå etter idet vi trer inn i oksens år har selvsagt en forklaring. Vi har vært på reise i ei uke og vel så det, og enkelte ting skjærer seg innimellom.
Et eksempel: Den første natta vår i Sihanoukville bodde vi på hotell. Men så skjedde det noe som gjorde at vi valgte å flytte til et backpackersted. Historien følger nedenfor. Åpenbart Øyvinds skyld...

happy khmer new year

ivar har et nytt nyttårsforsett. han skal slutte å gi meg skylden for ting som går galt på en skjult og tvetydig måte. han har innsett at disse kamuflerte utbruddene etterlater meg med verken en mulighet til å unnskylde mine mangler, ei heller en mulighet til å forsvare mine meninger. eventuelt skal ivar begynne å oppføre seg ekstra skjult og tvetydig. det er slik med nyttårsforsetter her i øst, enten så slutter man, eller så begynner man å gjøre det mer. jeg meg selv opprettholder min boikott av nyttårsforsetter.



her kommer forresten noen bilder av en whiteman som har laert seg aa hoppe. siden bilder er bra.

biller

kjørte full dose idoform i dag. fem piller. eller, ivar har overbevist meg om at det ikke er piller, men kapsler, så da følte jeg det var greit. kapsler høres liksom mer naturlig ut. magen har ikke vært helt på lag, men i dag har den fungert fint. helt til jeg nå spiste litt biller. eller maur. fra gårsdagens m&ms-pose. det samler seg visst biller i sånt. dersom det står over natten. jeg har pusset tennene og dusjet, men fremdeles kryper det små brune skapninger rundt på kroppen min. også har jeg fått et myggstikk til. teorien om at de liker annen slags type blod her i øst faller gjennom. men jeg trøster meg med at grunnen til at de ikke biter ivar er at han er bleik. dessuten er det veldig lite malaria her, faktisk er den farligste malarian kun i afrika. det er jo godt å vite. og dengue får man ikke gjort noe med uansett, så det er bare å ta som det kommer. det verste som skjer er jo at jeg får en sykehustur til thailand, og der har jeg aldri vært før. men jeg regner jo med det går fint. det må man jo. slutte å spise biller bare.

Volleyball

I går gikk vi altså på en slags ettermiddagstur noen kilometer bortover hovedstranda i Sihanoukville. Vi gikk østover, eller i hvert fall bort fra den vestlige partystranda, og vips så spilte vi ball med kambodsjas beste.

monkey republic

suesedao. (hei. sånn cirka.)

sihanoukville nå. vi bor på et vestlig drevet bungalow-sted, som selger vestlig mat, 3 min fra stranden som er fullt av vestlige folk, vestlige drinker og vestlig musikk. vi brukte cirka en og en halv dag i en solseng på denne stranden på å finne ut at vi ikke er spesielt glad i å være så vestlige.

i dag fikk vi fyllt opp interact-behovet vårt ved å spille volleyball mot noen lokale. det var visst bare å gå et par kilometer vekk fra det vestlige. folka var visstnok det kambodsjanske landslaget i beachvolley. vi fikk vel temmelig bank, man kan nesten si at de lekte med oss. men vi gruste jentene.

i morgen skal vi snorkle. så skal vi prøve å unngå å ikke bli drept, ved å leie et par motos og kjøre rundt i byen. så tror jeg kanskje vi begynner å få nok av denne byen. (alle "highlights"ene i rough guide inneholder "beach" eller "drinks", og syden har ingen av oss noen gang dratt til. av en grunn, tydeligvis.)

jeg har tatt helt håpløst lite bilder, det skal bedres. her er to.

ivar: "jeg tror kanskje dette er den golden lion-rundkjøringen"

ivar: står på hender i ett sekund

Kunstskolefest cambodian style

Som nevnt i et tidligere innlegg møtte vi Kounila, som er journaliststudent, i Phnom Penh på fredag. Hun tok oss med til en kunstskole drevet av en NGO så vi skulle få møte noen av vennene hennes. Khmer New Year begynner i dag og varer i tre, fire dager. Men fire dager blir i realiteten fort ei drøy uke med ferie. Kunstskolen startet feiringa på fredag, og vi var med på festen.

White men can't jump. Or dance.

Med bind for øynene er det meningen å slå ned krukka som henger i ei line ved hjelp av en lang kjepp.

Den rosa mannen får bli med på leken.

Kidsa følger med i spenning...

...og ler seg i hjel når han river ned lina.

Denne fyren viser hvordan det skal gjøres.


Kakefest. Vi spurte hva den var laget av og fikk vite at den var pakket inn i et bananblad.

Bagasje

Da vi ankom Phnom Penh var det lite av alt vi trodde det kom til å være mer enn nok av. Det var lite regn. Og det var lite mygg. Og så var det lite bagasje.

phnom penh, #97 street 141

hei. nå følger knapp blogging, til ivars ergrelse.

for omtrent ett døgn siden satt vi på et lite rom i #97 street 141, phnom penh, hadde vært på reise i 87 timer, ikke dusjet på fire dager, mistet bagasjen, og begynt å fundere på hva vi skulle gjøre uten bagasje. vi kom fram til at ting hadde vært ganske kjipt uten bagasje. vi var likevel ganske fornøyd, ettersom regntiden tydeligvis ikke har begynt, og mantraet vårt (ja, vi har et mantra, vi mangler bare sjargong) er at så lenge det ikke er 30 grader og regn, så er vi fornøyd. og det har vi tenkt å følge.

i dag igjen har vi fått tilbake bagasjen vår. og vi har dusjet. vi har dessuten møtt kounila journaliststudent og vennene hennes, festet og danset med en kunstskoleklasse, drukket kambodsja-øl og krasjet med en tuk-tuk. så nå er vi plutselig mye mer enn fornøyd, og har planer om å ødelegge det ganske kraftig med en svett busstur til sihanoukville i morgen - som likevel forhåpentligvis vil føre til mer GLEDE (versaler! skjønner du? masse glede) i lengden - tatt i betraktning strand og vann og sånn (lite vits i å bli i phnom penh, da neste uke består stort sett av khmers nyttårsfeiring - og alt og alle vi eventuelt skal besøke er stengt)

jepp. dette ble jo ikke knapt i det hele tatt. ivar har bilder (men ingen video, da den hvite nordmannen glemte igjen flipflopen på hostelet).

Hårklipp

Fint at du liker håret mitt, Øyvind. Ikke så rart at det ser bra ut, det var jo tross alt du som klippet meg.

Før hadde jeg pannelugg og så ca sånn ut:

Før vi forlot England utstyrte vi unge, lovende Gallefoss med saks og så hva som skjedde.

light up

kjære ivar. jeg vil gjerne dedisere en sang til deg, influert av våre hyppige bilde-av-mat-serveringssteder-besøk i london.

Light up, light up
As if you have a choice
Even if you cannot hear my voice
I'll be right beside you dear

takk. og værsågod. du er veldig fin på håret.

London

Vi skal til Kambodsja. Nå har vi gjort London.

Hostellet vårt hadde ikke veldig høy standard, men vi fikk ei fin kvittering skrevet for hånd.



En kjapp oppsummering i videoform på hvordan vi kom oss hit:

pakkeliste

sokker.

boksere.

t-skjorter.

er det noe mer?

ivar

kom da.