De 54 familiene som bor her mister hjemmene sine. Innsjøen de har bodd ved siden 80-tallet har de siste årene gradvis blitt fylt med sand for å gi plass til et privat selskap som vil bygge på området. Innbyggerne i Riak Rey aksepterer ikke den lave kompensasjonen de er tilbydt, og er i forhandlinger med lokale myndigheter og det private selskapet. Under forhandlingene skal det egentlig ikke utføres arbeid på området, men lørdag morgen kom buldosere og gravemaskiner og fylte den siste lille biten av innsjøen.
Historien til de som bor her er dessverre ikke unik.
En hel dag ute i sanda under den brennende sola resulterte i en rosarødlig glød på nesen og underarmene for min del. Men jeg skal ikke syte. Kanskje får jeg hudkreft om 20 år, men disse folka mister hjemmene sine i dag.
Jeg var mest opptatt av å snakke med folk og ta bilder, men en liten videosnutt gir et visst inntrykk av hvordan situasjonen var lørdag morgen.
søndag 26. april 2009
lørdag 25. april 2009
Rainy days
Været er visst noe folk liker å lese om.
Midt på dagen, når det er 40 grader i skyggen og sola står på sitt høyeste, er det ikke mange som våger seg ut av skyggen i Phnom Penh. For da vil du faktisk fordampe. Men så å si hver eneste ettermiddag skyer det over, og himmelens sluser åpner seg. Da kommer det massevis av vann og mennesker ut i gatene. Egentlig rart at gatene fylles med mennesker når man må vasse til knærne, men det er vel bare de som har fordampet i løpet av dagen som faller ned igjen.
Midt på dagen, når det er 40 grader i skyggen og sola står på sitt høyeste, er det ikke mange som våger seg ut av skyggen i Phnom Penh. For da vil du faktisk fordampe. Men så å si hver eneste ettermiddag skyer det over, og himmelens sluser åpner seg. Da kommer det massevis av vann og mennesker ut i gatene. Egentlig rart at gatene fylles med mennesker når man må vasse til knærne, men det er vel bare de som har fordampet i løpet av dagen som faller ned igjen.
Øyvind sover med sokker
Øyvind sover med sokker. Ja, han har angst for å få dengue og malari, så han går alltid med sokker på. Jeg mistenker ham for å dusje med sokker også, faktisk. Greit nok, myggstikkene hans er lilla, men det betyr ikke nødvendigvis døden.
Jeg har fått bekreftet at Øyvind er hypokonder. Den siste uka har mannen som påstår at han kun har tatt én smertestillende tablett tidligere i sitt liv gått i konstant ibux-rus. OK, Øyvind har vært litt forkjølet, men det finnes grenser. Å gå rundt med svart bukse når det er 40 grader er litt drøyt. 40 grader i skyggen, hvem vet hvor varmt det er i sola. Ifølge Rough Guide er det "excrutiating" i Kambodsja i slutten av april. Men Øyvind, han velger likevel å gå med svart bukse og svarte sokker. Til tross for at han går fullt påkledd rundt i den svarte manneburkaen sin har Øyvind greid å bruke opp nesten all myggstiften vår. Resultatet er at myggen holder seg borte, mens kambodsjanske "beer girls" svermer rundt ham.
Jeg har fått bekreftet at Øyvind er hypokonder. Den siste uka har mannen som påstår at han kun har tatt én smertestillende tablett tidligere i sitt liv gått i konstant ibux-rus. OK, Øyvind har vært litt forkjølet, men det finnes grenser. Å gå rundt med svart bukse når det er 40 grader er litt drøyt. 40 grader i skyggen, hvem vet hvor varmt det er i sola. Ifølge Rough Guide er det "excrutiating" i Kambodsja i slutten av april. Men Øyvind, han velger likevel å gå med svart bukse og svarte sokker. Til tross for at han går fullt påkledd rundt i den svarte manneburkaen sin har Øyvind greid å bruke opp nesten all myggstiften vår. Resultatet er at myggen holder seg borte, mens kambodsjanske "beer girls" svermer rundt ham.
nesten/egentlig
begynner å innse, dag for dag, at ivar ikke bare er en drittunge, som jeg har visst lenge, men også en slitsom, kverulerende drittsekk. jeg må innrømme at jeg kjenner meg igjen i hans selektive hukommelse under diskusjoner og hans fullstendige forakt for åpenbare fakta som ikke passer inn i hans illusjon av sannhet.
jeg merker at jeg vil komme tilbake til norge som et mer ydmykt og reflektert menneske. ivar, derimot, er det ikke håp for.
torsdag 23. april 2009
Rafael Nadal vs. Bjørn Borg
Tennis er en kaksesport. Men under sydenperioden vår den første uka måtte vi gjøre turist-ting, og å spille tennis er vel sånt man gjør på sydenferie. Så vi bet i oss forakten for gule, hårete baller, satte oss på motoen vår og dro til Sihanoukvilles eneste femstjerners hotell. For å spille tennis.
Med livet som innsats
Vi gjør nok en del ting min kjære mor ikke vil at vi skal gjøre. Jeg kunne ha droppet å nevne disse aktivitetene på bloggen for å spare de som sitter hjemme for bekymringene, men velger heller å pøse det meste inn i et og samme innlegg. Mye bekymring konsentrert rundt ett innlegg er bedre enn konstant bekymring, tenker nå jeg.
For vår del var ferietid i Sihanoukville helt bekymringsløs, og et par dager leide vi oss en snerten liten moto vi kjørte rundt på. Til tross for at vi så backpackere med bandasjerte armer og bein overalt, kastet vi oss inn i den kaotiske trafikken (som egentlig var rolig og oversiktlig sammenlignet trafikken i Phnom Penh). Seks dollar dagen er blodpris, men scooteren vår hadde automatgir. Dessuten fikk vi en hjelm med på kjøpet - den som til enhver tid var sjåfør fikk ha på seg den.
Moto er utvilsomt fremkomstmiddelet som gjelder i Kambodsja. Vi utnyttet motomobiliteten og reiste ut av byen til et sted hvor to briter hadde startet opp med zorbing. Hvis du ikke vet hva zorbing er kan du sjekke wikipedia, eller du kan bare se på videoen nedenfor. De to britene hadde funnet sin mening med livet: En gang i blant underholder de turister som greier å finne fram til stedet deres. Resten av tida røyker de seg fjerne.
Jeg tviler vel egentlig på at muttern digger at jeg la meg inn i en stor plastball og lot disse gutta sende meg utfor en bakke.
For vår del var ferietid i Sihanoukville helt bekymringsløs, og et par dager leide vi oss en snerten liten moto vi kjørte rundt på. Til tross for at vi så backpackere med bandasjerte armer og bein overalt, kastet vi oss inn i den kaotiske trafikken (som egentlig var rolig og oversiktlig sammenlignet trafikken i Phnom Penh). Seks dollar dagen er blodpris, men scooteren vår hadde automatgir. Dessuten fikk vi en hjelm med på kjøpet - den som til enhver tid var sjåfør fikk ha på seg den.
Moto er utvilsomt fremkomstmiddelet som gjelder i Kambodsja. Vi utnyttet motomobiliteten og reiste ut av byen til et sted hvor to briter hadde startet opp med zorbing. Hvis du ikke vet hva zorbing er kan du sjekke wikipedia, eller du kan bare se på videoen nedenfor. De to britene hadde funnet sin mening med livet: En gang i blant underholder de turister som greier å finne fram til stedet deres. Resten av tida røyker de seg fjerne.
Jeg tviler vel egentlig på at muttern digger at jeg la meg inn i en stor plastball og lot disse gutta sende meg utfor en bakke.
onsdag 22. april 2009
Marked
Mens Øyvind lærte seg hvordan man skal te seg ved matbordet var jeg på marked og så på maten der. Noe må man ta seg til når de man skal intervjue er opptatt.
Hvor er Wanda?
Kjøtt er best når det henger ute og mørner i 40 grader, synes jeg.
"You want suit, sir?"
Tidlig krøkes og alt det der.
Deilig snacks.
Jeg har forresten skaffet meg kambodsjansk mobilnummer. Da vi kom til Phnom Penh første gang fikk vi høre at man måtte være khmer for å få et lokalt telefonnummer. Men vi gir oss ikke så lett, og for et par dager siden trappet jeg opp hos 16 år gamle Hong her på Okay Guesthouse og spurte om råd. It's okay please, svarte han, og tryllet en liten pose med et simkort opp av lomma. Jeg takket og stakk simkortet inn i telefonen. Ingenting skjedde.
Hong: Your phone don't work. You buy my phone? 20 dollar.
Litt forfjamset sier jeg at jo, ja kanskje det. 20 dollar er jo ikke så mye, og jeg burde strengt tatt ha et kambodsjansk nummer så folk her kan få tak i meg. Yeah man, sier Hong, og drar meg med over gata, igjennom internettbula og opp ei bratt trapp. Jeg kryper inn i rommet hvor Hong bor sammen med onklene sine. Det er ca 150 cm opp til taket, og Hong står nesten oppreist. Det gjør ikke jeg.
Let's talk business. Hong viser meg telefonen sin. En helt streit Nokia jeg godt kan betale i underkant av 140 kroner for. Jeg spør om jeg kan få prøve den, og setter det nye simkortet mitt inn i det som kanskje er min nye telefon. Ingenting skjer. Hong klør seg i hodet, men er ikke rådløs. Han fisker fram en ny telefon (hvem det er sin aner jeg ikke, men tenker at den kanskje tilhører Hongs onkel) og plukker ut simkortet. Jeg foreslår at vi kan prøve det nyeste simkortet i min norske telefon. Hong har forståelse for at jeg ikke lenger trenger telefonen hans. Det nyeste simkortet går inn i min gamle telefon. Ingenting skjer. Joda, alle gode ting er tre og jeg dulter Hong kameratslig i skuldra. Buddies nå.
Det nye nummeret mitt er +855 996 884 35, men det samarbeider visst dårlig med norske telefoner. I hvert fall får jeg beskjed om at jeg må prøve igjen senere når jeg forsøker å sende sms. Samtaler i Kambodsja går stortsett knirkefritt for seg. I går formiddag ble jeg faktisk oppringt av noen jeg ikke vet hvem var og som ikke snakket engelsk. Jeg antar at det var noen som skulle ha tak i Hong. Eller kanskje en av onklene hans.
Hvor er Wanda?
Kjøtt er best når det henger ute og mørner i 40 grader, synes jeg.
"You want suit, sir?"
Tidlig krøkes og alt det der.
Deilig snacks.Jeg har forresten skaffet meg kambodsjansk mobilnummer. Da vi kom til Phnom Penh første gang fikk vi høre at man måtte være khmer for å få et lokalt telefonnummer. Men vi gir oss ikke så lett, og for et par dager siden trappet jeg opp hos 16 år gamle Hong her på Okay Guesthouse og spurte om råd. It's okay please, svarte han, og tryllet en liten pose med et simkort opp av lomma. Jeg takket og stakk simkortet inn i telefonen. Ingenting skjedde.
Hong: Your phone don't work. You buy my phone? 20 dollar.
Litt forfjamset sier jeg at jo, ja kanskje det. 20 dollar er jo ikke så mye, og jeg burde strengt tatt ha et kambodsjansk nummer så folk her kan få tak i meg. Yeah man, sier Hong, og drar meg med over gata, igjennom internettbula og opp ei bratt trapp. Jeg kryper inn i rommet hvor Hong bor sammen med onklene sine. Det er ca 150 cm opp til taket, og Hong står nesten oppreist. Det gjør ikke jeg.
Let's talk business. Hong viser meg telefonen sin. En helt streit Nokia jeg godt kan betale i underkant av 140 kroner for. Jeg spør om jeg kan få prøve den, og setter det nye simkortet mitt inn i det som kanskje er min nye telefon. Ingenting skjer. Hong klør seg i hodet, men er ikke rådløs. Han fisker fram en ny telefon (hvem det er sin aner jeg ikke, men tenker at den kanskje tilhører Hongs onkel) og plukker ut simkortet. Jeg foreslår at vi kan prøve det nyeste simkortet i min norske telefon. Hong har forståelse for at jeg ikke lenger trenger telefonen hans. Det nyeste simkortet går inn i min gamle telefon. Ingenting skjer. Joda, alle gode ting er tre og jeg dulter Hong kameratslig i skuldra. Buddies nå.
Det nye nummeret mitt er +855 996 884 35, men det samarbeider visst dårlig med norske telefoner. I hvert fall får jeg beskjed om at jeg må prøve igjen senere når jeg forsøker å sende sms. Samtaler i Kambodsja går stortsett knirkefritt for seg. I går formiddag ble jeg faktisk oppringt av noen jeg ikke vet hvem var og som ikke snakket engelsk. Jeg antar at det var noen som skulle ha tak i Hong. Eller kanskje en av onklene hans.
Abonner på:
Innlegg (Atom)